Varpstrikking er en særegen teknikk for produksjon av tekstiler der hver nål får sitt eget garn. I motsetning til veftstrikking, der garnene løper horisontalt, løper garnene vertikalt og parallelt. Denne metoden er mye brukt til å produsere sterke, tøyelige stoffer som egner seg til mange ulike bruksområder, blant annet sportsklær, undertøy, møbeltrekk og tekniske tekstiler.
Det finnes to hovedtyper av varpstrikking: raschel og trikot. Hver av dem kjennetegnes av unike konstruksjonsmetoder, utstyr og resulterende stoffegenskaper.
Raschelstrikking bruker låsepinner og gir grovere stoffer med mer åpen struktur. I denne typen strikking brukes vanligvis grovere garn, og ofte stiftgarn. Raschelstrikkemaskinen opererer med nåler som beveger seg innenfor en stålplate som kalles "trick plate". Sløyfene dannes på nåleskaftet og hindres i å bevege seg oppover av stoffets nedadgående trekkraft, assistert av senkere mellom nålene. Føringsstenger letter garnmatingsprosessen.
I raschelstrikkesyklusen:
Raschelstoffer har ofte en mer åpen konstruksjon og en grovere tekstur enn andre varpstrikker. De kan ha alt fra enkle heklelignende mønstre til komplekse blonder, og kan brukes til både funksjonelle og estetiske formål.
Trikotstrikking produserer først og fremst fine, lette stoffer, som vanligvis veier mindre enn 1,5 gram per kvadratmeter. Denne typen varpstrikking bruker to sett med tråder, som danner fine vertikale ribber på stoffets forside og horisontale ribber på baksiden. Prosessen bruker skjeggnåler og fokuserer på effektivitet, og maskinene er i stand til å oppnå høye produksjonshastigheter.
Trikotstrikkesyklusen innebærer:
Selv om de fleste trikotmaskiner produserer ensfargede stoffer ved hjelp av to styreskinner, er det en økende interesse for mønsterstrikking. Mønsterstrikkede stoffer krever sofistikert sideveis bevegelseskontroll, noe som gir mange ulike designmuligheter.
Fremskritt innen varpstrikking har ført til teknikker der man bruker ikke-strikkede tråder for å tilføre farge, tetthet og tekstur - en prosess som kalles innlegg. Disse trådene spiller en strukturell rolle i noen stoffer, som i "sikksakk over flere søyler"-teknikken som er vanlig i mange raschelstoffer. Denne metoden skaper heklede kjeder (eller "søyler") som er forbundet med sikksakkinnlegg, noe som gir stoffet stabilitet og dekorative elementer.
En bemerkelsesverdig innovasjon er varpstrikkemaskinen Co-We-Nit, som kombinerer egenskapene til vevde og strikkede stoffer. Disse maskinene krever bare to varpdannende varper og kan ha opptil åtte sammenflettede varptråder, noe som gir et stoff som etterligner vevde tekstiler på den ene siden.
Varpstrikking omfatter også kniplinger og nettingproduksjon. Populariteten til håndkniplinger drev frem utviklingen av kniplingsmaskiner, noe som førte til oppfinnelsen av Heathcot-maskinen, som kan gjenskape intrikate kniplingsmønstre som Brusselkniplinger.
Ulike typer maskinfremstilte snørebånd, ofte med geometrisk formede nett, produseres nå med syntetiske fibergarn som gir økt slitestyrke og allsidighet. For eksempel:
Fremskritt innen syntetiske fibre, spesielt lysbestandig polyester, har gitt nytt liv til produkter som maskingardiner laget i Nottingham. I tillegg har styrken og prisgunstigheten til syntetiske fibre gjort at det nå finnes et større utvalg av blonder og nett.
Utvalget av varpstrikkede produkter har vokst fra å omfatte tradisjonelle tekstiler til å omfatte tekniske tekstiler for sportsklær, bilinteriør og medisinske tekstiler. Varpstrikkingens allsidighet gjør den til en viktig metode for å utvikle innovative, funksjonelle tekstiler på tvers av ulike bransjer.
Varpstrikking handler ikke bare om å skape slitesterke, fleksible stoffer - det handler også om å forene tradisjon med innovasjon. Etter hvert som maskinene utvikler seg og nye fibre introduseres, fortsetter varpstrikking å spille en viktig rolle i tekstilindustrien, og tilfredsstiller både estetiske og tekniske krav. Når vi forstår mekanikken, typene og bruksområdene, kan vi sette pris på hvilken betydning den har for moderne tekstilproduksjon.
