Tekstilforedling omfatter alle mekaniske og kjemiske prosesser som brukes for å gjøre tekstiler mer anvendelige, med unntak av de som er direkte knyttet til farging. Etterbehandling har som mål å gjøre tekstilet mer tiltalende, funksjonelt og klart til sluttbruk. Prosessene kan spenne fra forberedende behandlinger som bleking før farging til behandlinger som forbedrer utseendet (som lasering), justerer tekstur (som liming) eller forbedrer ytelsen (som forkrymping). Nyprodusert stoff, ofte kalt "gråvarer" eller "greige", er ofte skittent, grovt og lite tiltalende, og krever betydelig etterbehandling for å bli til et attraktivt produkt.

Grunnleggende metoder for etterbehandling av tekstiler

Historisk sett var etterbehandling av tekstiler enkle, manuelle prosesser som ble perfeksjonert av håndverkere, særlig i England og Skottland. Moderne tekstilbehandling har utviklet seg betydelig takket være omfattende forskning og teknologisk innovasjon. La oss se nærmere på noen av de viktigste metodene.

Forberedende behandlinger

Før enhver større etterbehandlingsprosess er det viktig med visse forberedende behandlinger for å fjerne urenheter og produksjonsrester, slik at stoffet blir egnet for videre foredling. Disse forberedende behandlingene inkluderer:

• Burling og Mending:Etter den første inspeksjonen korrigeres feil som grader, løse tråder, hull og rifter for hånd. Denne prosessen sikrer at stoffet er fritt for feil før det går videre til etterbehandling.
• Skuring:Dette trinnet renser gråvarer og fjerner smuss, oljer og andre rester fra fiberproduksjonen. Det sikrer at stoffet er rent og klart for påfølgende prosesser.
• Bleking:Blekingen fjerner naturlige farger (som linets brunfarge) for å oppnå en ensartet hvit base eller forberede stoffet for farging. Avhengig av fibersammensetningen gjøres blekingen enten ved hjelp av oksidasjon (via oksygen) eller reduksjon (via hydrogenering). For eksempel blekes bomull vanligvis med alkalisk hydrogenperoksid, mens ull krever sure eller svakt alkaliske oksidasjonsmidler.

Mekaniske og kjemiske etterbehandlingsprosesser

Etter at de forberedende behandlingene er fullført, gjennomgår tekstilene ulike mekaniske og kjemiske prosesser for å forbedre utseende, tekstur og funksjonalitet.

Forbedrer utseendet

• Mercerisering:Denne prosessen brukes på bomull og enkelte bomullsblandinger og øker glansen, styrken og fargeaffiniteten ved å senke stoffet ned i en kaustisk sodaoppløsning og deretter nøytralisere den med syre. Merceriseringen fører til en permanent svelling av fibrene, noe som gjør dem mer attraktive og levende.
• Napping og klipping:Napping gir en fløyelsaktig overflate på stoffer som ull, bomull og spunnet rayong, noe som gir varme og en myk tekstur. Klipping trimmer denne opphøyde overflaten til jevn høyde, foredler teksturen og skaper spesifikke mønstre eller design.
• Børsting:Denne prosessen bruker børstevalser for å fjerne løse tråder og gjøre overflaten jevnere. Den gir også en luv, noe som gir en mykere følelse, spesielt i strikkede og vevde stoffer.
• Senging:Denne prosessen, som også kalles gassing, innebærer at løse fibre brennes av for å skape en glatt og jevn overflate. Det er et avgjørende trinn for garn og tekstiler, som reduserer uklarheter og forbedrer det endelige utseendet.
• Kalandrering:En siste prosess som innebærer at stoffet føres mellom oppvarmede valser for å skape en glatt, blank overflate. Varianter som moirering, preging og lasering gir dekorative effekter, for eksempel bølgemønstre, opphøyde mønstre eller skinnende overflater.

Forbedring av taktile egenskaper

• Størrelse:Denne prosessen innebærer at stoffer som stivelse, gelatin eller leire påføres tekstiler og danner en film rundt fibrene for å gi dem tyngde, sprøhet og glans. De fleste limmidler er imidlertid midlertidige og kan slites av etter vask.
• Mykgjørende:Ulike midler, som dekstrin eller glyserin, brukes for å gjøre tekstilene mykere. Mykgjørende behandlinger kan også øke stoffets absorberingsevne.

Forbedrer ytelsen

• Krympekontroll:Metoder for å kontrollere krymping av tekstiler er kompresjonskrymping, harpiksbehandling og varmeherding. Kompresjonskrymping innebærer at stoffet dempes og slapper av under trykk, noe som gjør det glattere og mer slitesterkt. Harpiks og varmeherding bidrar til å stabilisere syntetiske fibre, som polyester og nylon, slik at krympingen minimeres.
• Durable Press:Denne teknikken gjør at stoffet beholder formen, er krøll- og rynkebestandig, slik at det beholder sitt utseende etter vask og tørking. Holdbare pressemetoder kan enten anskaffes (før plaggkonstruksjon) eller postkort (etter plaggkonstruksjon).
• Vanntett og vannavstøtende:Disse behandlingene lukker porene i stoffet for å gjøre det ugjennomtrengelig for vann eller motstandsdyktig mot vanninntrengning. Impregnering brukes til regnfrakker, mens vannavvisende behandling gjør at stoffet puster samtidig som det slipper ut vann.
• Flammebestandighet:Tekstiler kan behandles med flammesikre eller brannhemmende overflatebehandlinger, slik at de tåler eksponering for varme eller flammer. Disse overflatebehandlingene varierer avhengig av stofftype og ønsket brannbeskyttelsesnivå.

Konklusjon

Tekstilforedling forvandler råstoffer til produkter som er klare for forbrukerne, ved å forbedre utseende, tekstur og ytelse. Med fremskritt innen teknologi og kjemiske formuleringer fortsetter disse prosessene å utvikle seg for å møte de ulike behovene til tekstilindustrien og sluttbrukerne. Etterbehandling er et avgjørende trinn i tekstilproduksjonen, fra å gjøre tekstiler glattere, mykere og mer fargerike til å forbedre holdbarheten og de funksjonelle egenskapene.